Annekatrin Puhle, Dr.phil. / PhD

Das Norwegische Medium Ingeborg Dahl.

(Copyright unbekannt)

Journal of the Society for Psychical Research, Volume 72.3, Number 892, July 2008, 164-179

THE INGEBORG DAHL CASE REVISITED

Adrian Parker and Annekatrin Puhle

Der Original-Text ist auf Englisch (klicken Sie bitte auf “Englisch” rechts oben). Hier ist die norwegische Übersetzung:

Parapsykologiske Notiser nr 67 2009:

Tilfellet Ingeborg Dahl – et tilbakeblikk

Av Adrian Parker og Annekathrin Puhle

Oversatt av Per Alhaug

Nedenstående er en forkortet versjon av artikkelen THE INGEBORG DAHL CASE REVISITED, publisert i ”Journal of the Society for Psychical Research” i juli 2008. Saken er lite kjent i vår tid, og tidligere dekning i norske media og bøker har vært til dels tendensiøs, så det bør være av interesse å få frisket opp vår kunnskap med en objektiv synsvinkel.

Historien om Ingeborg Dahl, som i 1933 i transe forutså sin fars plutselige død, har vært et mysterium for psykisk forskning i årtier. I det følgende presenteres materiale og konklusjoner, med hovedvekt på den psykiatrisk/rettslige undersøkelse av Ingeborgs mediumskap.

Innledning

Det spesielle ved dette tilfelle er at retten ikke bare måtte forholde seg til påstanden om at omstendighetene rundt en persons død ble avslørt av en død slektning gjennom et medium, men at informasjonen ble dokumentert hemmelig på forhånd, noe som ga næring til en påstand om at informasjonen ble gitt på forhånd som bevis på ånders allvitenhet om ”alt som er”.

Hendelsene fant sted på 30-tallet, og ble undersøkt av Høyesterett, med bistand av betydelige psykologiske og kriminaltekniske ressurser. Familien Dahl ble etter hvert overbevist om eksistensen av et liv etter døden og ønsket på dette grunnlag å verifisere påstandene om Ingeborgs mediumskap. Historien toppet seg ved at Ingeborg kort tid etter at undersøkelsene var igangsatt, og ett år på forhånd, forutså at hennes far, dommer Dahl, ville møte en plutselig og uforutsett død. Forutsigelsen, dokumentert i form av automatskrift i transe, viste seg å være svært nøyaktig. Det spesielle ved dødsfallet var imidlertid at Ingeborg var eneste vitne, noe som fikk kritikere til å mistenke mediet for mord, og som bekreftelse på hennes forutsigelse.Ingeborg ble i først omgang renvasket for slik mistanke, men senere omstendigheter gjorde saken mer uklar. Retten skulle avgjøre hvorvidt forutsigelsen var å betrakte som en del av et drap eller et resultat av en selvoppfyllende antagelse.

Et interessant aspekt ved denne historien er at rettens overveielser først ble alminnelig kjent 40 år senere. Historien slik den fremkommer her bygger direkte på rettsdokumentene samt øvrige primærkilder.

Bakgrunn

Ingeborg ble beskrevet som utpreget intelligent, noe dagdrømmende, men velbalansert. Faren, byfogd Dahl, ble for alvor interessert i spiritismen etter å ha mistet to sønner, henholdsvis etter en drukningsulykke og ved tuberkulose.Samtidig begynte to av hans andre sønner eksperimenter med borddans (table-tilting) og fikk angivelig positiv tilbakemelding, som de tok som bevis på kontakt med deres avdøde bror Ludvig. Mer spesifikt ble det observert levitasjon av en blomst, fra vasen den stod i og opp til et bilde av Ludvig. Etter dette ble familien overbevist om at deres døde sønn kommuniserte med dem.

Videre bevis ble søkt ved automatskrift, og Ingeborg ble hovedformidler av dette. Til formålet ble brukt en ”planchette” (en planchette er et bord, montert på små hjul, hvor tall representerer forskjellige bokstaver i alfabetet, og hvor disse kunne ”avleses” ved hjelp av enblyantspiss e. l., og hvor hensikten var å formidle spiritistiske budskap). Til tider ble koden (linken mellom tall og bokstaver) holdt hemmelig for Ingeborg.

Ingeborg kunne komme i to forskjellige transetilstander. Den ene var karakterisert ved at Ingeborg kom i en søvnlignende tilstand mens hun benyttet seg av planchetten.Under dette kunne hun tilsynelatende verken se bokstaver eller kjenne koden som ble brukt. I transen var Ingeborg ikke påvirkbar for sansestimuli, og husket heller ikke noe etterpå. I den andre tilstanden kunne Ingeborg ha noe sansekontakt med omgivelsene, sammen med en forestilling om kontakt med sine avdøde brødre. Av omgivelsene ble hun da beskrevet som barnlig og emosjonell, mens hun overbrakte budskap fra de døde hun møtte.

Etter dette ble det rapportert om en rekke mediumistiske fenomener, herunder psykokinese, clairvoyance, samt håndskrevne budskap påstått å være utført med den avdødes håndskrift.

Utover 30-tallet ble Ingeborgs mediumskap etter hvert internasjonalt kjent. Thorstein Wereide, som senere i en årrekke var leder i Norsk Selskap for Psykisk Forskning (senere NPS), bidro sterkt til dette.

En oppsiktsvekkende historie ble således gjort kjent ved en internasjonal kongress i Athen i 1930, under tittelen ”The Trance Phenomena of Ingeborg Dahl”. Det tilfellet som ble rapportert fant sted i Wereides nyinnkjøpte hus, hvor Wereides kone, som tydeligvis hadde mediumistiske evner, hadde opplevd en apparisjon av en person som tidligere hadde levd i huset. Ingeborg ble invitert til å holde en seanse. Hun hevdet da å ha mottatt to gamle brev, stukket i hånden hennes av en apparisjon. Ingeborg fortalte at apparisjonen hadde bedt henne brenne brevene på vegne av en avdød kvinne som hadde bodd i huset. Siden brevene ikke ble undersøkt før de ble brent, kunne imidlertid en plausibel forklaring på fenomenet ha vært være at brevene som ”materialiserte seg” ble produsert ved fingerferdighet fra Ingeborgs side.

Kort tid etter ovennevnte kongress ble byfogd Dahls bok ”Vi er alle her” oversatt til engelsk.Boken oppsummerte en rekke hendelser omfattende bl.a. clairvoyance-tester og forekomst av apporter (uforklarlig bevegelse av fysiske gjenstander gjennom en hindring – ”materie gjennom materie”), bevitnet av familie og venner.

Påståtte hendelser

Det fremkom flere kategorier av påståtte hendelser.

Meget oppsiktsvekkende var fysiske fenomener: Tilsynekomst av bøker, hårlokker og blomster, men oftest under ikke etterprøvbare forhold, og kun i nærvær av familie og venner.

En annen kategori var clairvoyant lesning av forseglede konvolutter sendt utenfra eller overbrakt direkte. Svar kunne så bli gitt ved bruk av ”planchetten” nevnt foran, og hvor Ingeborg hevdet å være uvitende om budskapets mening. Kodene brukt i denne sammenheng var imidlertid ofte ganske enkle og kunne tenkes dechiffrert av Ingeborg.

Ingeborg kunne også sitere fra side x i en bok y, som hun senere kunne påvise plassert i farens bibliotek. Sistnevnte ferdighet kunne imidlertid også tenkes forklart som hukommelseskunst, uten paranormal forankring.

Eksempler på Ingeborgs mer ekstraordinære ferdigheter var evne til direkte kontakt med avdøde.Under dette kunne Ingeborg være i stand til å plukke ut og ”fremkalle” avdøde personer fra gamle gruppebilder. Dette skjedde imidlertid under hva vi i dag vil betegne som ikke kontrollerte omstendigheter.

Den kanskje mest spektakulære ferdighet var av Ingeborgs evne til å produsere brev i avdøde personers håndskrift.

En slik ferdighet fremkom som svært utfordrende, siden den impliserer både motoriske ferdigheter og intensjonalitet hos personen ”in control” – identisk med en avdød.

Bestermans undersøkelser

Theodore Besterman var SPR’s (Society for Pschycical Resarch) undersøkelsesspesialist på denne tiden. Besterman og hans kone tilbrakte mesteparten av juli 1932 på familien Dahl’s feriested i Norge. De var imponert over Ingeborgs ferdigheter og hadde også seanser alene med henne. Sentralt redskap ved disse seansene var et Ouija-bord (tavle merket med bokstaver og andre tegn, brukt under seanser for å motta budskap fra avdøde). Besterman observerte Ingeborg som frakoblet den ytre verden, samtidig som hun ved bevegelser, ansiktsuttrykk og tale vitnet om noe som kunne oppfattes som nærvær fra hennes avdøde brødre.

I fortsettelsen tok Besterman for seg ”boktesten”. Denne gikk ut på å plassere ni nylig innkjøpte bøker utover på et bord. En bok ble valgt ut, uten at den ble åpnet. Etter flere seanser begynte Ingeborg å referere fra boken, omtrent ordrett, fra et sidetall hun oppga.Hun hadde ikke hatt noen mulighet for å kunne gjøre seg kjent med innholdet, hvilket ei heller de øvrige tilstedeværende hadde, idet boken utenom testene ble tatt i forvaring av Besterman. De tilstedeværendes konklusjonen var at en paranormal forklaring var høyst sannsynlig.

Dødsforutsigelsen

En venninne av Dahl, Astrid Stolt-Nielsen, som var skeptisk til mediumskap, deltok i en seanse på familien Dahls feriested sommeren 1933, da hun mottok et budskap via Ingeborg. Budskapet ble sagt å skulle komme fra Astrid Stolt-Nielsens avdøde datter. Kanskje som et forsøk på å overvinne Stolt-Nielsens skepsis og som et ytterligere bevis, fortalte ”ånden” via Ingeborg så til Astrid Stolt-Nielsen at et kodet budskap ville bli formidlet via et Ouija-bord (se ovenfor), og at dette budskapet ville være et overbevisende bevis på liv etter døden. Overensstemmende med denne instruksen ble budskapet mottatt og beholdt i kodet form, lagt i en konvolutt, som deretter ble forseglet. Ingeborg sa etter å ha kommet tilbake til normal bevissthet at hun ikke husket noe i det hele tatt av budskapet. Ikke desto mindre la hun til en korreksjon av budskapet, som ”ånden” ønsket foretatt.

Noen måneder etter dette mottok Christian Apenes (byfogd Dahl’s sekretær) ved en annen seanse med Ingeborg et hemmelig budskap via ånden ”Ragnar” (en av Dals avdøde sønner) om at dommer Dahl kom til å dø ved slutten av det kommende år.Apenes holdt dette dystre budskapet for seg selv, idet han noterte at Ingeborg syntes å være uvitende om det. Flere og tilsvarende budskap fulgte i tiden som kom. Disse budskapene fikk en meget sterk forutsigelseskvalitet da dommer Dahl faktisk døde, tilsynelatende i en drukningsulykke. ”Stolt-Nielsen budskapet” ble så åpnet i vitners nærvær og inneholdt følgende forutsigelse: ”I august 1934 vil ordfører Dahl miste livet i en ulykke ”.

Ingeborg var eneste vitne til sin fars død. Forut for dette fikk han krampe og ropte til Ingeborg, som fikk ham i land, men da var opplivningsforøk forgjeves.

Mange spiritualister begynte etter dette å betrakte forutsigelsen som et overbevisende bevis på forekomsten av spirituell kommunikasjon. Som respons på dette startet journalister, psykiatere og jurister en aviskampanje om faren – slik de så det – ved makabre og selvoppfyllende dødsforutsigelser. Kontroversen ble spesiell fordi mediet Ingeborg, som hevdet å ha vært i ufrivillig transe, ikke kunne holdes juridisk ansvarlig for det som hadde hendt. Det hele toppet seg ved at Ingeborg ble beskyldt for å ha hadde forvoldt sin fars død. Ingeborg ble sterkt støtt av dette og forlangte en offentlig høring, som ble holdt i februar 1935. Høringen ga som resultat at man ikke fant å kunne trekke Ingeborgs versjon av ulykken i tvil.

Den velkjente Johan Scharffenberg hadde imidlertid en helt annen oppfatning og beskyldte Ingeborg for falskspill og for direkte eller indirekte å ha vært ansvarlig for farens død. Den offentlige opinion tok imidlertid part for familien Dahl.

Dette forandret seg imidlertid i august 1935, da dommer Dahls kone Dagny, som var bykasserer i Fredrikstad, ble holdt ansvarlig for et større underskudd i bykassen. Skjønt beløpet ble dekket inn, inviterte dette til nye spekulasjoner om omstendighetene omkring hennes manns død.

10. september 1935 begikk Dagny Dahl selvmord. Hun etterlot seg et dokument som fortalte at hun så seg som eneansvarlig for bykassens underskudd, idet hun hadde lånt penger for å dekke løpende utgifter, og uten at noen fra den øvrige familie hadde hatt noe som helst kjennskap til dette.Etter dette ble imidlertid Ingeborg allikevel formelt anklaget for mord. En årelang og omfattende rettssak fulgte, med 80 vitner, en psykiatrisk rapport på 500 sider, en politirapport på 300 sider, samt opptegnelser fra i alt 1503 seanser.

Anklager om dokumentfalsk

Etter fru Dahls død fikk politiet tillatelse til å ransake familiens hjem i Oslo. 86 brev ble beslaglagt for rettslig etterforskning. Noen ble funnet å ha vært åpnet og limt igjen, mens andre var klusset med. Andre var limt så kraftig igjen at de var umulige å åpne uten rå bruk av makt. Ingen brev hadde Ingeborgs fingeravtrykk. Det ble ikke sjekket for fingeravtrykk fra andre familiemedlemmer eller seansedeltagere.

Fokus skiftet nå til å sjekke om noen av Ingeborgs ”spirituelle brev” var blitt produsert i bedragersk hensikt. Man kom ikke til noen klar konklusjon.

I kontrast til beskyldningene, fremkom imidlertid et klart bilde av Ingeborg som et ærlig og rettskaffent menneske med integritet, og som imponerte retten ved sin ro i forhold til livets harde realiteter. Hun fikk blant annet moralsk støtte både fra sin advokatforlovede samt fra sin tidligere mann.

Rettens undersøkelser om omstendighetene rundt Dahls død

Konkurrerende ”normale” forklaringsalternativer når det gjaldt seanseforutsigelsen var at Dahl enten hadde begått selvmord under påvirkning av hintene han hadde fått fra Ingeborg, eller alternativt at hun hadde myrdet sin far i en transetilstand, eller i normal sinnstilstand med sikte på økonomisk vinning, eller for å få berømmelse for sin forutsigelse.

Man fant ikke noe direkte bevis for mord. Man fant heller ingen grunn til å betvile at Ingeborg ikke hadde gjort sitt ytterste for å redde faren.

Dahls kone hadde riktignok innrømmet at Dahl nok kunne ha hatt kjennskap til hintene om sin mulige død, uten at han hadde latt dette gå inn på seg.Ingen av vitnene vurderte selvmord som sannsynlig.

Ingeborgs påstander om sine paranormale evner ble neglisjert.

De spørsmål som i stedet ble reist var: Kunne hun ha myrdet sin far i en alternativ sinnstilstand? Eller kunne Dahl ha begått selvmord påvirket av de hint han hadde fått fra seansene?

Psykiatrisk og” kriminalteknisk” rapport

Et av vitnene innkalt som ekspert var den velkjente Harald Schjelderup, som ikke minst hadde sterk interesse for parapsykologi. Schjelderup hadde vært vitne til to av Ingeborgs seanser, og han beskrev henne i to sinnstilstander: Den første som en søvnlignende transe som lignet den han hadde observert hos andre medium og som han betraktet som en form for selvsuggesjon. Den andre tilstanden beskrev han som såkalt våken transe, og den var etter hans syn en blanding av skuespill og hysteri. Det var under en slik tilstand at Ingeborg hadde oppført seg på en barnlig måte, og kunne se og kommunisere med sine brødre (se foran). Schjelderup forklarete fenomenet som drømmelignende representasjoner som påvirket den ”våkne tilstand” og forårsaket en ”hysterisk” tilstand.

En psykiatrisk/kriminalteknisk rapport konkluderte slik: Ingeborg viste ingen tegn til mental ubalanse. Transetilstanden synes genuin. Kontrollen rundt en del hendelser syntes å ha vært mangelfull. Noen bar preg av triksing, for eksempel hvordan håndskrevne brev fra ”ånden mrs. W.H.Lipscomb” var fremkommet. Under ”Planchette-seansene”, hvor ”Ludvig” trådte fram, syntes ”Ludvig” å ha utviklet sin egen identitet, og ikke nødvendigvis som noen representasjon av den døde Ludvig. Hintene som fremkom om Dahls fremtidige død kunne ha påvirket ham negativt. Ingeborgs mentale tilstand ved Dahls drukning kunne ha vært uklar.

Sluttresultat og tiden etterpå

Anklagene ble droppet og Ingeborg ble løslatt høsten 1936. Publisiteten rundt saken hadde imidlertid en ødeleggende effekt på psykisk forskning i Norge, siden det paranormale ikke lot seg skille fra det spirituelle, og som nå ble assosiert med bedrageri og til og med selvmord.

Norsk Selskap for Psykisk Forskning i Norge mistet en stor del av medlemstallet og møtevirksomheten lå nede i to år. I 1957 skrev Thorstein Wereide en artikkel ”Medium eller morder”, hvor han sterkt hevdet Ingeborgs uskyld. Hans syn var at ekstraordinære fenomener i psykisk forskning ikke burde publiseres, på grunn av at de ikke ble tolerert av samfunnet.

Som Besterman, uttrykte han motvilje mot at ”normale” hypoteser kunne være tilstrekkelig til å forklare hvordan ”tyngre” eller ”uforklarlige” fenomener utspilte seg.

Ekspertene observerte riktignok de ”tyngre fenomenene”, men underkjente disse og puttet de i samme sekk som andre motoriske ferdigheter, som for eksempel ferdighet i å spille musikk uten noter.

Ingeborg døde i 1977, 82 år gammel. I sine senere år hadde hun ikke noe å legge til eller endre i sin beretning om sin uskyld.

Konklusjoner fra denne historien

Det er ikke vanskelig i dagens samfunn å forstå hvordan en slik rettssak i tredveårene kunne oppta en så sentral plass i offentlig debatt.Det som fremfor alt bidro til den store interessen var hvordan materialistisk og spiritualistiske livssyn kolliderte.

I en slik atmosfære er det interessant å observere hvordan tilsynelatende objektive materielle bevis blir et redskap for å undertrykke ekspertvitnemål. I dette tilfelle skulle man kanskje ha ventet at rettsaktørene ville ha søkt å teste hennes påberopelse av psykiske talenter, men dette ser ikke til å ha vært av interesse overhodet. Etter å ha funnet bevis på bedrageri i form av åpnede konvolutter, syntes alle ressurser å ha blitt rettet mot å finne ”en naturlig forklaring” på nøyaktigheten av dødsforutsigelsen. Dette er beklagelig, ettersom senere eksperter har vist hvordan automatskrift noen ganger kan være uttrykk for ESP (Extrasensory Perception).

Et seriøst eksperiment (Besterman) synes å ha blitt sabotert av for dårlig sikkerhet rundt gjennomføringen, ved at den intenderte ramme rundt forsøket med sitat skjult i en av ni bøker ikke ble så strikt overvåket som man var blitt enige om, og dermed forringes validiteten av et i og for seg overbevisende resultat.

Det er mulig at det kan ha vært en samforståelse mellom far og datter.Dahl ble etter hvert så overbevist om sine avdøde sønners liv ”på den andre siden” at han kan ha sett det som sin oppgave i livet å overbevise andre, rettmessig eller ved falskneri, eller til og med ved å bruke sin egen død.

Men det finnes kanskje en mer forståelig forklaring: Han var eldre og lange svømmeturer var kanskje risikofylte.Det som imidlertid fortsatt er bemerkelsesverdig er at Ingeborgs brev fra dagene før hendelsen indikerer en forutsigelse av noe fryktelig.

Imidlertid er det selv med nåtidens distanse i tid i forhold til disse hendelsene vanskelig å trekke noen faste konklusjoner ut over de som trekkes i den psykiatriske rapport (se ovenfor). Noen slike er imidlertid opplysende. Harald Schjelderup som ekspertvitne beskriver transetilstandene som en form for autohypnose og en form for rollespill med en ”hysterisk splitt” i personligheten. Den psykiatriske rapport beskriver også autohypnose og en regressiv form for transe.Rapportene viser konsensus i beskrivelse hva som var ”observerte tilstander ” og som nå ville blitt kalt dissosiative tilstander.Dissosiasjon er imidlertid ikke nødvendigvis noen patologisk tilstand.

Legger man et moderne perspektiv på Ingeborgs tilfelle, er det verdt å legge merke til at Ingeborgs skolepapirer beskriver henne som opptatt av dagdrøm. Tonje Mehren, som skriver historien til Norsk Selskap for Psykisk Forskning (nå NPS), beskriver det ”etterlivet” familien Dahl trodde på som et hinsidig sommerland der man var kvitt dagliglivets bekymringer, og med full bevegelighet mellom forskjellige sfærer, hvor de avdøde brødre kunne reise til og fra. Mehren fortsetter: ”Den høyeste sfæren de besøkte illustrerer tydelig mellomkrigstidens samfunns- og vitensideal. Ludvig kalte denne sfæren for ”Videnskapens, opfindelsernes og den fuldkomne tekniks sfære.”” Kultursosiologisk sett kan et mediumskap nettopp i denne tiden ha gitt Ingeborg en viktig rolle som medium, ikke bare i hennes fars øyne, men også i høyere samfunnssirkler i Oslo.